Innimæsjæl-opplevelse: Praksis som utøvelse og refleksjon



Scenekunst

Praxisfestivalen 2016, ”Into the body into the wild” inviterte i begynnelsen av august – som en måte å pangoppstarte kroppen på – til tre ulike workshops samt seminar og visninger i forlengelse av disse. På programmet stod internasjonalt kjente dansekunstnere som Olive Bieringa (NZ) og Otto Ramstad (USA), tidligere Rosas-danser Alix Eynaudi (FR), samt Oslo-baserte Siri Jøntvedt. Praxisfestivalen la opp til utveksling av kunnskap og erfaring på mange ulike plan mellom deltakere, publikum og inviterte kunstnere.

Praxisfestivalen ble en oppvekker for meg, både for kroppen men også for refleksjoner rundt forholdet mellom teori og praksis, koreografi og dans.

I dag kan en praksisbasert inngang til dansekunst virke gammeldags. Det har utviklet seg en diskurs rundt et ”utvidet koreografibegrep”, der koreografi løsrives fra dansen som medium, fra danseutøveren og fra kroppen, med det resultat at koreografisk tenkning kan anvendes på og i andre medier og uttrykksformer, som for eksempel i tekst. I denne diskursen kan man hevde at dans i større grad forbindes med praksis – med utøvelse av spesifikke bevegelsespraksiser – mens koreografi forbindes med struktur og teori. Spørsmålet er hvordan en slik inndeling (som i seg selv er et analytisk/teoretisk perspektiv) fungerer i anvendelse (praksis).

Praksis som artikulasjon
Praxisfestivalen er resultatet av et samarbeid mellom det som tidligere het Improfestivalen og plattformen PRAXIS Oslo. Sistnevnte tilbyr ukentlige klasser der dansekunstnere i det frie feltet deler praksisen sin med kollegaer. Improfestivalen har siden 2009 vært et viktig møtepunkt for utøvere med interesse for improvisasjon som scenisk form. Bak Praxisfestivalen står dansekunstnerne Maja Roel, Ida Gudbrandsen og Karen Høybakk Mikalsen – alle med solid erfaring som utøvere.

I dagligtale skiller vi ofte mellom teori og praksis. Praksis forbindes med handling og utøvelse, teori med refleksjon, struktur og generaliseringer. Teori og praksis kan altså sees som en dikotomi.

Denne oppdelingen fungerer imidlertid dårlig når man tar med i betraktningen at dansefeltet bruker praksisbegrepet både om det dansekunstnere gjør som grunnlag for sitt kunstneriske arbeid (ulike former for trening), som synonym for metode, men også om kunstnerisk aktivitet som sådan. Praksisbegrepet kan for en dansekunstner altså omfatte alt fra dansetrening til produksjon av forestillinger, fra somatiske praksiser til tekstarbeid. Og selv om praksisbegrepet i alle disse tilfellene knyttes til det å gjøre og utføre noe, synes det som om det i tillegg rommer refleksjon rundt det man gjør (til forskjell fra det som normalt legges i begreper som dansetradisjon eller dansesjanger). Dette klinger med forslaget Snelle Hall luftet under PRAXIS Oslos seminar i desember 2013, om å se praksis som utvikling av artikulasjon. I lys av dette er det kanskje mer fruktbart å se praksis og teori som ytterpunkter på en skala enn som en dikotomi. I så fall vil all aktivitet ligge et eller annet sted mellom disse ytterpunktene og altså inneholde komponenter av både teori og praksis. I et slikt perspektiv blir det vanskeligere å skille koreografi og dans fra hverandre som henholdsvis struktur og utøvelse.

Dette bringer meg over til en tredje måte å se forholdet mellom teori og praksis på. Som teoretikere fra blant annet det pedagogiske feltet har hevdet (Britt Ulstrup Engelsen, 2006), kan man også tenke seg at hver enkelt praksis har tre nivåer av refleksjon/teori; på det første nivået kan man tenke seg at refleksjonen innbakt i utøvelsen – det er den såkalte tause kunnskapen. På det andre nivået har man refleksjoner over utøvelse, kanskje mer i retning den artikulasjonen som Hall trekker frem. På det tredje nivået har man en begynnende teoretisering over utøvelsen – på et mer eller mindre vitenskapelig nivå. Heller enn å fokusere på dans og koreografi som adskilte størrelser eller ulike sider av dansefeltet, er det kanskje er det mer fruktbart å snakke om spesifikke (danse)kunstneriske praksiser – der noen ligger nærmere dans, andre koreografi, men som likevel hver for seg innebærer en dimensjon både av utøvelse og refleksjon?[1] I lys av denne forståelsen av praksisbegrepet er Praxisfestivalen, som jeg vil komme tilbake til, kanskje et viktigere prosjekt enn først antatt.

Å bli kjent med eget bekken
Jeg hadde funnet vegen til Ramstad og Bieringas workshop ”BodyCartography Project”, basert på den patenterte bevegelsespraksisen Body-Mind Centering (BMC). Praksisen, som er utviklet av den amerikanske danseren, forskeren, pedagogen og terapeuten Bonnie Bainbridge Cohen, er en eksperimentell inngang til bevegelse, basert på kroppsliggjøring av blant annet anatomiske, psykologiske og psykosomatiske prinsipper. (http://www.bodymindcentering.com/about). Med andre ord kombinerer BMC systematisk kunnskap om den fysiske og psykiske menneskekroppen med utøverens forestillingsevne. I en BMC-klasse kan du bokstavelig talt få beskjed om å danse fra levra. Om det er fysisk mulig å kjenne levra (de fleste av våre organer styres av det autonome nervesystemet) kan hver av oss ta stilling til på egen hånd, for poenget i denne sammenhengen, i hvert fall slik Ramstad og Bieringa formidlet det, er heller å utforske hvordan ulike slike visualiseringer gir seg uttrykk i bevegelse. På et såpass konkret plan som dette er jeg ikke i tvil – det å bevege seg med fokus på skjelettet er enormt forskjellig fra det å bevege seg med fokus på fordøyelsessystemet.

De to dagene jeg deltok på workshopen var det nemlig disse to som ble undersøkt. Ramstad og Bieringa startet med å vise frem bilder fra sine anatomibøker – BMC-ernes bibel om du vil – for så å invitere til å kjenne etter på egen og en partners kropp. Før jeg visste ordet av det lå jeg på gulvet og utforsket mitt eget og andres bekken – lydige som vi var prøvde vi å spore bekkenbeinets ytterkanter hele veien rundt, noe som innebar en god del graving i det kjøttfylte området mellom skambeinet og sitteknutene. Men heller enn å være ufattelig flaut var dette utrolig interessant, først og fremst fordi jeg som danser som regel forholder meg til bekkenet som et upresist område på kroppen heller enn en faktisk og konkret del av skjelettet mitt. Det er også nesten latterlig å tenke på alle de årene jeg mottok instruksjoner som ”mer turn-out”, ”løft benet høyere” og ”få bort svaien”, uten at det var rom for å stille spørsmål om hva dette betydde på et anatomisk plan.

Et av de viktigste virkemidlene i BMC-arbeidet synes å være tid, både til å sette seg inn i de komplekse anatomiske tegningene i lærebøkene, men også til å bli kjent med sin egen kropp gjennom egen utforskning og partnerarbeid. I løpet av en hel dag jobbet vi kanskje bare med fem oppgaver, selv om disse selvfølgelig ble utdypet grundig underveis. Et annet poeng var at oppgavene vi jobbet med ikke inneholdt noen regler for hvilket uttrykk (bevegelsesformer eller kvaliteter) de skulle generere. Altså forble uttrykket relativt til den enkelte utøver, noe som gjorde det uproblematisk at deltakergruppens mangfold var stort, både med tanke på utdannelse og erfaring. Workshopen hadde rom for heftige sosiale improvisasjoner, men også for å ligge i en krok og rugge på ribbekassa. Jeg opplevde det imidlertid mest interessant, både som publikummer og utøver, når oppgaveløsningen var fokusert og insisterende – noe som kanskje krever en viss type utdannelse og erfaring.

Koreografi som struktur og praksis
En av utfordringene ved å løsrive koreografi fra dans oppstår når koreografer, istedenfor å utforske ulike medier og uttrykksformer, forblir i forestillingen som form – altså produsert arbeider med en lengde på 45-60 min som vises i en blackbox for et publikum, med dansere (forankret i spesifikke bevegelsespraksiser) som utøvere – uten å være seg bevisst at de velger nettopp dette fremfor noe annet. Dette er ikke nødvendigvis bare koreografenes skyld, i mange tilfeller er det nok strukturene for støtte og formidling, og med det mulighet for å drive med dansekunst overhodet, som har virket begrensende. Problemet oppstår når koreografer som ikke er opptatt av verken dans, ei heller av å utvikle eller fremme en spesifikk bevegelsespraksis, tror at de er avhengig av dansere som utøvere og forestillingen som form for å legitimere at de jobber med dansekunst.

I lys av overnevnte tanke om ikke henge seg opp i et skille mellom koreografi og dans, vil det å jobbe med spesifikke (danse)kunstneriske praksiser innebære å ta stilling til og utvikle både strukturelle tanker og konkret utøvelse/handling (i en eller annen form). Noen inspirerende eksempler i denne sammenhengen er prosjektene som Rosalind Goldberg (NO/SE) og Stina Nyberg (SE) har utviklet både hver for seg og sammen. I flere av disse arbeidene utforskes nettopp møtet og overgangen mellom utøvelse og struktur. For eksempel kan dette gi seg uttrykk i forestillinger som ”The Way Sounds Attack” av Nyberg, der hun, sammen med studentene ved MA- programmet på DOCH, bokstavelig talt satte likhetstegn mellom en morgenoppvarmings-praksis som gruppen hadde etablert (nærmere bestemt å danse til et spesifikt teknoalbum) og det koreografiske arbeidet, ved å presentere morgenoppvarmings-praksisen som forestilling. Et annet eksempel er forestillingen ”MIT” av Goldberg, som hviler på en ekstremt detaljert og spesifikk bevegelsespraksis hun har utviklet i samarbeid med utøver Anne-Mareike Hess. Her realiseres et koreografisk prosjekt gjennom en bevegelsespraksis.

Koreografiske strukturer bør ha en forankring i og interesse for det konkrete utøverarbeidet – enten det skjer på gølvet eller på papiret. Gjennom å tilby innblikk i ulike dansekunstneriske praksiser, lager både Praxisfestivalen og PRAXIS Oslo rom for å bevege seg mellom refleksjon og utøvelse – og tilfører med dette en viktig dimensjon til samtalen om hva koreografi og dans er og kan være.

 

La mæ få en

dans

dans

dans oppå bordet

æ lægg mæ ned

La mæ få en

dans

dans

innimæsjæl-opplevelse

på gølve.

fra Utadæsjælopplevelse. Ravi og DJ Løv, 2005

 

[1] Dette utelukker ikke at dans og koreografi i tillegg kan behandles som teoretiske størrelser/begreper – som kan inspirere og bli inspirert av praksis, men som ikke har en direkte link til denne.

RELATERTE ARTIKLER

Leave a Reply